Suksessoppskriften for å få guttene til å ta på finklær helt frivillig har jeg dessverre ikke funnet. Ikke det at jeg ikke har prøvd! Med fire gutter og ei jente har jeg sannsynligvis vært innom alle akrobatiske krumspring som tenkes kan for å få kledd på podene. Antrekk har blant annet blitt vist frem dagen før, og jeg har forsikret meg både to og tre ganger om at klærne både er sett og godkjent.
Når finklærne skal på skjer det samme gang på gang. Gutta viser med tydelig kroppsspråk at jeg må være splitter pine gal som foreslår akkurat disse klærne! De protesterer vilt på alt vi ble enige om dagen før, og blånekter for at samtykke er gitt.
Hadde man vært tilskuer tipper jeg at det hele ville sett ut som en ellevill komedie. Jeg kan forsikre om at det slett ikke føles det minste morsomt. Gutta derimot, de har det hysterisk morsomt.
Hår og rengjøring av hender og ansikt ordnes først. Etterpå starter man alltid med buksa. Et eventuelt belte tas selvsagt på buksa før man i det hele tatt tenker på å starte prosjekt påkledning. Har man vært så lite forutseende at man ikke har strammet buksa slik at den passer i livet - bare glem det! Den eneste sjanse man hadde er oppbrukt.
Den største utfordringer er ikke å få på selve skjorta. Der gjelder det bare å studere barnets rotasjon rundt egen akse. Går den mot venstre eller høyre ? Gjør motsatt utfall, og tre skjorta over hodet. Dette krever trening, og foregår på gulvnivå. Gjerne krabbende etter barnet i hurtig tempo.
Det vanskeligste er å få kneppet igjen knappene i halsen. Guttene våre er av den kilne sorten. Ekstremt kilne faktisk. Passer skikkelig dårlig med finskjorter. På dette stadiet har det blitt så vanvittig tullete at jeg til tross for intens frustrasjon også kan finne på å humre litt inni meg. Galgenhumor er supert, men husk - her gjelder det å ha pokerfjes. Avslører aldri at dette kan ha et snev av humor.
Øverste knapp blir nesten aldri lukket. Det er en grense for hvor langt en kan strekke det. Sokker puttes i veska, og tas på i bilen. Det samme med finskoene. Sjansen er veldig stor for at barnet må bæres ut i bilen likevel. Knappene på skjorteermet lukkes hvis podene er i veldig godt humør når man kommer frem til kalaset. Min erfaring er at det er lurt å droppe det hvis det ikke står om liv.
Mellom punktet om øverste knapp og bæring av x antall fornærmede barn ut i bilen burde det vært obligatorisk med en dusj for en svett og stressa mor. Helt utopisk selvsagt. Er man heldige klarer man å komme frem i tide, men undervurder aldri hvor lang tid denne seansen kan ta. Greit nok hvis man har kun et barn man skal kle på. Utfordringen er større dess flere motvillige poder som skal kles på. Alder på barnet har også stor påvirkning på resultatet. Trassalder er nå en ting, men nudistalderen er mye verre.
DEN følelsen... når man nesten har lyst til å løfte hendene i seiersrus og danse rundt, for sekunder etterpå å oppdage at førstemann gjemmer seg bak sofaen, uten en tråd....
Rykk vennligst tilbake til start. 1 - 0 til poden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar